På Uriks
Arkiv
| Ma | Ti | On | To | Fr | Lø | Sø | |
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | |||
| 6 | 7 | 8 | 9 | 10 | 11 | 12 | |
| 13 | 14 | 15 | 16 | 17 | 18 | 19 | |
| 20 | 21 | 22 | 23 | 24 | 25 | 26 | |
| 27 | 28 | 29 | 30 | ||||
Nyhetsbrev
(Redaksjonen 11.01.08) To kvinnelige gisler ble torsdag frigitt av FARC-geriljaen. Dette gjaldt ikke tidligere presidentkandidat i Colombia, fransk-colombianske Ingrid Betancourt. Nok en gang står den franske presidenten Zarkozy på barrikadene for også hennes frigivelse.
Uriks kan her presentere et brev som Ingrid Betancourt dedikerte til sin egen mor fra fangenskapet i Colombias jungel i fjor høst. Betancourt har vært i FARCs varetekt siden 2002. Oversettelsen til norsk er foretatt av Øystein Schjetne, en kjenner av colombianske samfunnsforhold og det spanske språket.
"Dette er et tungt øyeblikk for meg. De ber om overlevelsesbevis - helt uforberedt - så her sitter jeg og bretter sjelen min ut over dette papiret. Jeg er i dårlig fysisk form. Jeg har ikke begynt å spise igjen, har ikke appetitt. Håret faller av i store klaser.
Jeg har ikke lyst til noe. Og det tror jeg er det beste. Jeg ønsker ingen ting, for her i jungelen er svaret uansett ”nei”. Det er derfor bedre å ikke ønske seg noe, for slik i det minste å være fri fra begjær. I tre år har jeg bedt om et lite ordbok-leksikon for i det minste å kunne lese noe – lære noe, holde den intellektuelle nysgjerrigheten i live. Jeg fortsetter å håpe på at de har barmhjertighet og fremskaffer en slik, men det er bedre å ikke tenke på det.
Fra nå av og fremover er den minste lille ting et mirakel, til og med å høre deg om morgenen, fordi radioen jeg har er gammel og skrøpelig.
Jeg vil be deg, kjære Mamma, om å si til barna mine at jeg gjerne ønsker tre meldinger ukentlig fra dem (blir lest opp på radio – red.anm) (…) Ikke noe betydningsfullt, kun det de har tid til og det de kommer på i farten (…) Jeg trenger ikke mer, men jeg trenger den kontakten med dem. Det er den eneste livgivende, oversanselige, umistelige informasjonen jeg trenger; annet interesserer meg ikke.
Som jeg har sagt, livet her er ikke noe liv, det er en luguber måte å kaste vekk tiden på. Jeg lever eller overlever i en hengekøye oppspent mellom to stokker, dekket av en myggnetting med presenning over som tjener som tak.
Dette forestiller jeg meg som mitt lille hus. Jeg har en liten hylle der jeg har utstyret mitt, det vil si, bagen med klær samt bibelen, som er mitt eneste luksusgode. Alt ligger klart til å kunne løpe av gårde. Her tilhører intet en selv, alt er midlertidig, usikkerheten og ustabiliteten er det eneste konstante.
Når som helst gir de ordren om å pakke og så må jeg sove i et eller annet hull som et annet dyr (…) Hendene mine svetter og hjernen skyer til og jeg ender opp med å gjøre tingene dobbelt så sakte som vanlig.
Dagsmarsjene er en jammerdal, fordi oppakningen jeg må bære er altfor tung og jeg ikke makter å bære den (…) Alt er strevsomt, jeg mister tingene mine eller de tar dem fra meg. Slik som jeansene Mela (Mélani, hennes datter, red.anm.) hadde gitt meg til jul, som jeg hadde på meg da de tok meg.
Det eneste jeg har fått ta vare på, er jakken og den er en velsignelse. Nettene her er kalde og jeg har ikke noe annet å ha over meg.
Før satte jeg stor pris på hvert bad i elven. Siden jeg er den eneste kvinnen her, måtte jeg bade fullt påkledd: shorts, bh, skjorte og sko. Jeg pleide å svømme, men nå har jeg ikke energi til det på grunn av mangelfull ernæring. Jeg er svak med kaldgufs i meg, jeg ligner en katt som nærmer seg vannet. Og slik som jeg har elsket vannet, jeg kjenner ikke meg selv igjen (…)
Men etter at de splittet opp gruppene, har jeg ikke hatt interesse for eller energi til å gjøre noe som helst. Jeg gjør litt tøyninger, fordi stresset setter seg i nakken og det verker mye. Med treningsøvelsene; tøyninger og slikt, lykkes jeg å lette presset noe på nakken (…) Jeg prøver å være taus, jeg snakker minst mulig for å unngå problemer.
Tilstedeværelsen av en kvinne blant alle disse fangene som har tilbrakt åtte til ti år i fangenskap, er et problem (…) I ransakingene tar de fra en det en holder mest av. Et brev fra deg som jeg fikk det første året, tok de fra meg etter det siste overlevelsesbeviset ble levert i 2003.
Tegningene av Natasha og Stanis, fotografiene av Mela og Loli, Pappa sitt skapular, et politisk program på 190 punkter – alt har de tatt fra meg. Hver dag blir det stadig mindre igjen av meg. Noen detaljer har Pinchao fortalt deg (en politimann som rømte fra fangenskapet – red.anm). Alt er tøft.
Det er viktig å dedikere disse linjene til de menneskene som er mitt oksygen, mitt liv. De som holder meg med hodet over vannet, som ikke tillater meg å drukne i glemsel, i ingenting og i fortvilelse. Disse er deg, mine barn, Astrica (søsteren – red.anm) og Fab (hennes tidligere ektemann, red.anm), tante Nancy og Juangui".
FOREVIGER ALT OM MAMMA: Ingrid Betancourts datter Melanie Delloye og Betancourts tidligere ektemann, Fabrice Delloye, her avfotografert i Paris for fem dager siden, under boklansering den 29. desember 2007. Boken har datteren Melanie skrevet sammen med Betancourts sønn, Lorenzo - og består av "Brev til Mamma". Foto: Reuters.
"Hver dag er jeg i kontakt med Gud, Jesus og Jomfru Maria. (…) Her har alt to ansikter, gleden kommer først og så sorgen. Lykke er trist. Kjærligheten letter – og åpner nye sår (...) Det er som å leve og dø på nytt.
I mange år kunne jeg ikke tenke på barna, og smerten ved tapet av min far var nesten mer enn jeg kunne klare. Gråtende tenkte jeg på dem, jeg følte jeg kveltes, at jeg ikke kunne puste. Inni meg sa jeg: ”Fab er der, han tar hånd om alt, jeg må ikke tenke på det… ikke tenke i det hele tatt”.
Jeg blir nesten gal over tapet av min far. Aldri har jeg fått vite hva som skjedde, hvem som var der, om han etterlot et budskap til meg, et brev eller en bønn. Men det som har lettet min lidelse, er at han forlot oss med tillit til sin Gud og at jeg en dag atter skal få holde rundt ham. Det er jeg sikker på. Å føle at du er sterk har vært en styrke for meg.
Jeg fikk ingen meldinger før jeg traff Lucho – Luis Eladio Perez – den 22.august 2003. Vi var venner. Vi skiltes i august, men hele denne tiden har han vært min støtte, mitt skjold, min bror.
Jeg husker alderen til hvert av mine barn. På hver bursdag synger jeg Happy Birthday. Jeg ber dem om å la meg få lage en kake. Men de tre årene jeg har spurt, har svaret vært nei. Men om de kommer med en kjeks eller en eller annen suppe med bønner og ris, som er det vanlige, later jeg som om det er en kake og feirer i mitt hjerte deres bursdager".
UTMAGRET...: Fra videoen med Ingrid Betancourt som ble frigitt 30.november i år.
"Til min Melelinga (Melanie); min vårsol, min prinsesse, til henne som jeg tilber slik, jeg vil si til deg at jeg er verdens stolteste mor (…) Og om jeg skulle dø i dag, vil jeg dra fornøyd med livet og takke min Gud for mine barn. Jeg er lykkelig over at hun tar sin Master i New York, det er akkurat det jeg ville rådet henne til (…) Men det er viktig at hun tar sin PhD.
I dagens verden er det selv for å puste nødvendig med god utdanning. Jeg kommer til å fortsette å insistere overfor Loli (Lorenzo, hennes sønn, red.anm.) og Mela om at de ikke hviler før de har tatt sin PhD. Jeg skulle ønske at Mela lovet meg dette (…)
(Hun gir mange råd til datteren Melanie og avslutter *):
Jeg har alltid fortalt deg at du er den beste, mye bedre enn jeg, noe slikt som en bedre utgave av den jeg ville ønsket å være. Derfor, med den erfaringen jeg har tilegnet meg i livet og med det perspektivet på verden det gir å se den på avstand, ber jeg deg, min kjære, om at du forbereder deg på å komme til toppen.
Til min Lorenzo, min Loli Pop, min lysende engel, min konge av de blå vann, min musiker som synger til meg, til mitt hjertes eier, jeg vil fortelle deg at fra den dagen du ble født og frem til i dag har du vært mitt oppkomme av glede.
Alt som kommer fra ham er balsam for min sjel, alt trøster meg, alt beroliger meg, alt gir meg glede og mildhet (Flere avsnitt til Lorenzo følger her *). Til slutt har jeg fått høre din stemme, et par ganger om året. Jeg skalv av bevegelse. Det er min Loli, stemmen til min gutt, men nå er det en annen stemme som ligger oppå barnets stemme. Lyden av en mann, en stemme slik som min far hadde. (...)".

INDERLIG SAVN: Melanie og Lorenzo, barna til Ingrid Betancourt, deltar i en lysseremoni utenfor Notre Dame-katedralen i Paris 22.desember 2007. Folk samlet seg for å kreve frigjøring av kidnappede Ingrid Betancourt som er blitt holdt i fangenskap siden februar 2002. På banneren står det: "Mobiliser for frigjøringen av Ingrid, Clara og alle gisler i Colombia". Foto: Reuters.
"Her forleden rev jeg ut et bilde av en avis vi tilfeldigvis fikk tak i. Det var en annonse for en parfyme fra Carolina Herrera, ”212 sexy menn”. Det viser en ung mann og jeg tenkte: slik må min Lorenzo se ut. Og jeg tok vare på det.
(…) Dere har livet foran dere, prøv å komme så langt dere kan, å studere er å vokse, ikke bare for den intellektuelle lærdom, men for den menneskelige erfaring. Menneskene omkring en som nærer en følelsesmessig slik at en stadig får en bedre kontroll over seg selv. Og spirituelt, for å forme en bedre karakter som kan tjene sine medmennesker, slik at egoet kan reduseres så mye som mulig og en vokser i ydmykhet og moralsk styrke. Det ene kommer med det andre. Det er å leve; vokse for å tjene.
Til min elskede Sebastian, min lille prins som reiser blant stjerner og forfedre. Så mye jeg har å fortelle deg! Først, at jeg ikke ønsker å dra fra denne verden før han vet med visshet at det ikke er to, men tre som er mine hjertenskjære barn (...).
Jeg har bestemt meg for at min favorittfarge er blått som i hans øyne. (…) Hvis det skulle gå slik at jeg aldri kommer ut herfra, skriver jeg dette til deg for at du skal gjemme det i din sjel, min elskede Babon, og for at du skal forstå det som jeg forsto da dine søsken ble født, og det er at jeg alltid har elsket deg som den sønn du er og som ble meg gitt av Gud. Alt annet er formaliteter.
(Så følger noen avsnitt til Fabrice Delloye, barnas far *) Jeg vet at Fab har lidd mye på grunn av meg. Men måtte hans lidelse føles lettere i vissheten om at han har vært en kilde til fred for meg. (…) Si til Fab at i ham hviler jeg meg, på hans skuldre gråter jeg, i ham finner jeg støtte for å fortsette å smile i all tristheten, hans kjærlighet gjør meg sterk.
Fordi han tar seg av mine barns behov, vil jeg kunne oppgi ånden uten at livet volder meg slik smerte.
Til min Astrica (søster, red. anm.), det er så mange ting at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Kanskje ved å si henne at hennes CV berget meg gjennom det første året etter kidnappingen, gjennom det første året etter tapet av min far. (…)
Jeg trenger å snakke med henne om alle disse øyeblikkene, og omfavne henne og gråte helt til denne demningen av tårer jeg har inne i kroppen renner tom. I alt jeg gjør i løpet av dagen er hun der som en referanse. Jeg tenker alltid ”dette gjorde Astrid da vi var små” eller ”dette gjør Astrid bedre enn jeg” (…) Jeg har hørt henne ved flere anledninger på radio. Jeg føler beundring for hennes ulastelige uttrrykksmåter, for kvaliteten på hennes refleksjoner, for hennes emosjonelle kontroll, for elegansen i hennes følelser.
Jeg hører henne og tenker: ”slik vil jeg være” (…) Jeg forestiller meg hvordan hun nyter livet med Anastasia og Stanis (søsterens barn, red.anm.). Som det har voldt meg smerte at de tok fra meg deres tegninger! Diktet fra Anastasia sa ”ved et lykketreff, ved magi eller ved Guds inngrep, om tre år eller tre dager skal du igjen være hos oss”. Og tegningen fra Stanis var en redningsoperasjon med helikopter, jeg sov i en liten båt som de har her, og han var min redningsmann (siden fortsetter hun å takke andre familiemedlemmer *).

MAMMA FIKK BREVET FRA ØYENSTEN: Ingrid Betancourts mor, Yolanda Pulecio, går fra "Miraflores", presidentpalasset i Venezuela, etter et møte med president Hugo Chávez, den colombianske senatoren Piedad Cordoba og slektninger til amerikanske gisler den 25.september i år i forbindelse med kidnappingen av hennes kjæreste datter. Foto: AFP.
"Kjære Mamma, det er så mange personer jeg gjerne vil takke for å ha husket på oss og for ikke å ha forlatt oss. I lang tid har vi vært de spedalske som skjemmer ut festen, vi er ikke et politisk korrekt tema, det høres bedre ut å si at vi må være harde overfor geriljaen selv om en må unngå å risikere menneskeliv.
Og så, stillhet. Kun tiden kan åpne opp for konsekvensene og gjøre at vi fatter mot. Jeg tenker for eksempel på USA sin storhet. Denne storheten er ikke resultat av jord og råstoffer etc, men det er resultat av den menneskelige storhet til de lederne som utformet nasjonen.
Når Lincoln forsvarte de svarte slavenes rett til liv og frihet, ble han også konfrontert med mangt et Florida og Pradera (området geriljaen nå krever demilitarisert for eventuelle fredsforhandlinger, red.anm.) Det var mange økonomiske og politiske interesser som de anså var viktigere enn livet og friheten til noen stakkars negre. Men Lincoln vant og det ble trykket inn i denne nasjonens kollektive bevissthet at menneskelivet har prioritet fremfor alle andre interesser.
I Colombia må vi fremdeles tenke oss om hvor vi kom fra, hvem vi er og hvor vi skal. Jeg drømmer om at vi en dag skal ha denne tørsten etter storhet som får vårt folk til å vokse frem fra intet og strekke seg mot solen. Når vi blir betingelsesløse når det gjelder å forsvare livet og friheten til våre egne, det vil si, når vi blir mindre individualister og mer solidariske, mindre likegyldige og mer forpliktet, mindre intolerante og mer omtenksomme; den dagen vil vi bli den store nasjonen som vi alle skulle ønske vi var.
Denne storheten ligger og slumrer i hjertene. Men hjertene har blitt så harde at de ikke tillater eleverte følelser. Men det er mange mennesker jeg vil ønske å takke fordi de bidrar til en åndelig vekkelse og å gjøre Colombia større. Kan ikke nevne alle, men enkelte (hun nevner ekspresident Lopez Michelsen og ”alle de liberale ekspresidentene generelt”, Herman Echevarría, familiene til de tolv drepte politikerne fra Cali, Monseñor Castro og Padre Echeverri *).
Kjære Mamma, i dag kom de for å hente brevene. Jeg kommer ikke til å rekke å skrive alt jeg ønsket. Til Piedad og Chávez (Piedad Cordoba og Hugo Chávez som var mellommenn i dialogen med geriljaen om frigivelse av gislene, red.anm.) all min hengivenhet og beundring. Våre liv er der – i deres hjerte, og det vet jeg er stort og nobelt. (Hun fortsetter å takke Chávez, Álvaro Leyva, Lucho Garzón, Hustavo Petro og nevner så journalister *)
Mitt hjerte tilhører også Frankrike (…) Når natten var som mørkest, var Frankrike fyrtårnet. Den gang det ble oppfattet som lite opportunt å kreve vår løslatelse, tiet Frankrike aldri. Når de anklaget våre familier for å skade Colombia, ga Frankrike dem trøst og støtte.
Jeg ville ikke kunnet tro at det var mulig å en dag være fri fra dette, hvis det ikke var for at jeg kjente historien til Frankrike og dets folk. Jeg har bedt Gud om å gi meg samme styrke som Frankrike har hatt for å takle vanskelige tider, for å føle meg verdig og bli talt med blant hennes barn. Jeg elsker Frankrike med min sjel, stemmene i mitt indre ønsker å ernære seg av hennes nasjonale karakter.
Alltid med ønske om å ledes av prinsipper og ikke av interesser. Jeg elsker Frankrike av hele mitt hjerte fordi jeg beundrer kapasiteten folket har til å mobilisere, slik de som Camus forstår at å leve er å forplikte seg. (…) Alle disse årene har vært forferdelige,
men jeg tror ikke jeg fortsatt ville vært i live
hvis det ikke hadde vært for løftet det har gitt til alle oss som her lever som levende døde.
(…) Jeg vet at det som vi her gjennomlever er fullt av hemmeligholdelser, men historien har sin modningstid og president Sarkozy på historiens meridian. Sammen med president Chávez, president Bush og solidariteten fra hele kontinentet kan vi bli vitner til et mirakel.
I mange år har jeg tenkt at så lenge jeg er i live, så lenge jeg fortsetter å puste, må jeg fortsette å ta vare på håpet. Nå har jeg ikke lenger den samme styrken, nå koster det meg mye energi å fortsette å håpe, men jeg ville ønske at dere føler at det dere har gjort for oss har utgjort en forskjell.
Vi har følt oss som mennesker (…). Kjære Mamma, jeg har mange andre ting å si deg… Forklare deg at i lang tid har jeg ikke fått nyheter om Clara og hennes barn (Clara Rojas, Betancourts venninne og tidligere visepresidentkandidat - og hennes sønn, som begge er ventet å frigis fra fangenskap i disse dager, red.anm.) (…).
Nå vel, kjære Mamma, måtte Gud hjelpe oss, måtte han lede oss, måtte han gi oss tålmodighet og beskytte oss. For evig og alltid".







