Mit: En flyktning
Et av møtene som har gjort mest inntrykk her borte, er møtet med Mit og moren hennes Thuy. Thuy er poet og psykolog og ble tvunget til å rømme fra Vietnam etter at noen av hennes dikt ble publisert på nettet. Hun skriver blant annet kritisk om regimet, noe myndighetene satte liten pris på og begynte å trakassere henne og familien hennes. At de plager henne, bryr henne lite, det viktigste er at de plager familien. Derfor bestemte hun seg for å flykte for tre måneder siden. Etter en måneds vandring, kom hun til Bangkok, hvor hun nå bor under det vi kan kalle svært kummerlige kår. Det får meg til å tenke på alt vi nordmenn tar for gitt, spesielt på vegne av våre barn.
Amalie, en typisk norsk femåring med alt det innebærer. Foto: Jessica Ryan
Min niese Amalie på 5 år starter dagen sin med frokostblanding og melk før hun blir kjørt i barnehagen av sin far. I barnehagen fylles dagen hennes med aktiviteter designet for å ta vare på hennes fysiske, psykiske og emosjonelle behov. Det er fokus på at hun skal utvikle seg og blomstre, slik barn gjerne skal gjøre. De daglige gjøremålene er for lærdommens skyld, ikke fordi hun må. Lærdommen kommer også gjennom interaksjon med de andre barna i barnehagen og de er omgitt av voksne som bryr seg og setter deres behov først. Skulle noen finne på å ta i bruk fysisk avstraffelse er det regelverk som beskytter ungene og det finnes et apparat som tar vare på dem i etterkant for å hindre senskader.
Mit har nettopp fått ris, agurk og kylling. Et herremåltid, men hun er litt skeptisk. Foto:Jessica Ryan
To år gamle Mit begynner dagen sin sulten. Det er lite mat i huset, men på gode dager får hun i seg noe frukt eller lignende som de har liggende. Når klokken blir tolv går hun sammen med moren til et lokalt flyktningsenter for å tigge om mat. Her får hun og moren to porsjoner med middagsmat eller frukt. Dette blir dagens middag. For å fylle magene utover kvelden får de hjelp av naboer som er eller har vært i samme situasjon.
Når vi besøker Mit og moren er klokken nesten 10 på kvelden og Mit er fremdeles våken og leker med en liten hjemmesnekret trehylle. Det er bilen hennes, sier hun mens hun lesser på de få lekene hun har. Det er ikke plass, så lekene ramler stadig av. Jeg lar meg imponere av hennes standhaftighet mens hun legger dem oppå ”bilen” igjen, og igjen med tynne små armer dekket av blåmerker og arr. Det er ingen som hjelper Mit når moren slår, fordi det er akseptabelt å gjøre dette i Vietnam. Det er heller ingen som hjelper henne etterpå, det er jo ikke noe galt i å slå barnet sitt.
Situasjonen er noe ubehagelig og jeg blir tvunget til å ta et lite oppgjør med meg selv og det jeg anser for normalt. Å slå barnet sitt er ikke greit i Norge. Skal jeg se på moren til Mit som en barnemishandler, slik nordmenn ville gjort? Eller skal jeg se på henne som et offer for et regime som mener at den man elsker tukter man, selv i 2012? Jeg befinner meg i en annen kultur, så selv om det smerter å se at barn blir behandlet på den måten, så kan jeg ikke gjøre annet enn å akseptere at det er slik deres kultur er. Barns rettigheter har foreløpig ikke slått rot i Vietnam, uheldigvis. Mits mor er en som bekymrer seg hver dag for hvorvidt de har tak over hodet eller om noen kommer til å ta fra henne datteren. Hun vet heller ikke hvor neste ris-slant kommer fra. Vil datteren hennes legge seg sulten ikveld?
Amalie legger seg ikke sulten om kvelden og hun vet at i morgen kan hun velge mellom polarbrød og frokostblanding. Hun har to foreldre som elsker henne og søsteren mer enn noe annet i verden, og sørger for at hun har alle sine behov dekket. Hun trenger ikke tenke på om de må flytte igjen imorgen og huset er for henne kjempestort med tre soverom, kjøkken, stue, kjeller og alt som hører med et typisk norsk hus. I senga ved siden av henne ligger dukken med det lange håret, som jeg kjøpte til henne i USA. I Norge har vi jo bare dukker uten hår.
Hver måned må Mits mamma sørge for å ha 500 NKR til å betale husleie med, ca 1500 baht, hvilket er vanskelig når man er papirløs og ikke har mulighet for å få jobb i Bangkok. Hun og Mit bor i et lite rom på maks 15 kwm, som fungerer som både kjøkken, bad, soverom og stue. Veggene er fulle av fuktskader og mugg og de mange hullene i veggen vitner om at dette rommet har vært midlertidig stoppested for mange før henne. Vindusrutene er dekket av avispapir, gardiner er jo dyrt. På papiret er det skriblet en kryptisk beskjed på dårlig engelsk, kanskje av de som bodde der før henne? På veggene fungerer hyssing med små poser som lagringsplass for småting som qtips og små leker.
Under 15 kwm huser alt Mit og moren eier. Foto: Jessica Ryan
De har ikke møbler, sengen er en bambusmadrass på gulvet, som også fungerer som sofa på dagen. Putene er små og gamle, dyne trenger de ikke, det er for varmt. Den enslige viften på gulvet gir noe luft, men ikke nok til å stoppe svetten som får Mit sitt hår til å klistre seg i pannen og nakken. Men Mit smiler og ler.
Amalie vet at tante er ute og besøker barn som ikke har det så godt. Hun vet at verden ikke alltid er god å leve i for barn i andre deler av verden. Hun vet at det finnes barn som slås hver dag og som ikke har noe å spise. At det finnes barn som sitter i rullestol og ikke kan leke på samme måten som henne. Hun er et barn som forstår hvor godt hun har det på tross av sin unge alder.
Mit er med sin mor og er lykkelig uvitende om hvilken situasjonen moren er i. Hun skjønner foreløpig ikke at det finnes mat å velge i, at det å slåss for egne rettigheter faktisk kan ha konsekvenser for en selv og hele familien. Hun forstår ikke betydningen av ordet frihet enda, og vet ikke at livet kunne ha sett annerledes ut for henne om hun ble født i et annet land. En dag vil hun forstå dette, og en dag vil hun forstå ofrene moren gjorde, for at hun skulle få en bedre fremtid med muligheter til et godt liv. En gang, men heldigvis ikke nå.
Lykkelig uvitende og kjempeblide Mit. Foto: Jessica Ryan
Short URL: http://www.uriks.no/?p=1484
Posted by Uriks
on Jan 19 2012. Filed under Human Rights, WORLD NEWS.
You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0.
You can leave a response or trackback to this entry
