Og hva med oss som for lengst var diagnostisert med narkolepsi-/katapleksisyndrom da vi ble “lurt” til å ta vaksinen, vil helsemyndighetene vurdere hvorvidt den kan være (medvirkende) årsak til at tilstanden har blitt forværret? Evt. langtidsvirkning? Hvorfor er vi usynlige i dette? All kunnskap er bedre enn ingen og selv om vi ikke er mange, er jeg neppe den eneste som er bekymret.

Erstad sitt poeng er jo verkeleg at eit foster er eit liv, og at å ta liv ikkje er forsvarlig i nokon situasjon. Det er jo god grunn. Eller?

2. Det finnes mange fine fosterforelde for de barna som har ekstremt behov av det. Men vi har dessverre også flere eksempler på at fosterforeldre nekter å samarbeide med forelde. Vi har fosterforeldre som gjør denne gjerningen av økonomiske grunner og som går inn i denne rollen på helt gal bakgrunn som forplanter seg. Vi har fosterhjem som totalt svikter i sin rolle og hvor barnet blir kasteball mellom flere hjem. Vi har barn som totalt mangler tilsynførerere til å føre tilsyn med både barn og fosterforeldre.

Og når vi vet at det er ikke gull alt som glimrer på den andre siden heller, så skal man forsvare det biologiske prinsippet. Det betyr ikke at jeg totalt avviser fosterhjem, men når vi vet det jeg har nevnt og vi vet fra flere rapporter at BV-barn får varige skader og faller utenfor på sikt, så bør man i største grad prøve å ta vare på denne. For det er nemlig skadelig å bryte det båndet også.

Det å løse utfordringer tar mer enn ett år, derfor håper jeg ikke vi legger oss på Canadas linje om ett år. Veldig ofte kan vi ikke tidsbestemme utviklingen. Dernest er dette en stressfaktor som kan påvirke også barnet ved at foreldre blir stresset

Det bilologiske prinsippet som har stått så sterkt i dette landet fører til en fryktelig uforutsigbar oppvekst for barn som har vært utsatt for så grov omsorgssvikt at Fylkesnemnda har vedtatt at de ikke kan bo hjemme lenger. Jeg blir oppriktig glad av å lese at Barnevernspanelet nå ønsker å sikre barn enn trygg oppvekst der de får muligheten til å knytte seg til omsorgspersonene, fremfor at foreldrene skal kunne anke hvert år (slik de kan nå) og at barna blir kasteballer i systemet og utsatt for en ekstrem uro og utrygghet i de sakene der foreldrene anker og anker og anker…

Mange land priorotere å gi barna enn trygg og forutsigbar oppvekst fremfor å gi foreldrene utallige anledninger og ubegrenset tid på å bli egnede foreldre. I f.eks Canada skal foreldre og barnevern samarbeide i ett år etter at barna er plassert utenfor hjemmet for å få til at barna kan flytte hjem igjen. Dersom foreldrene ikke klarer å tilegne seg nødvendig kompetanse på å være gode nok foreldre i løpet av det året, er det barnas behov for foutsigbarhet, trygghet og tilknytning som prioriteres. Det medfører at barna blir boende i fosterhjemmet og foreldrene har brukt opp sine muligheter.

Tenk om vi kunne klare å sette barnas behov i første rekke her i landet også!

Jeg er den som mener at hele BV må rives ned til grunn for å bygges opp igjen. Ellers blir dette området, Norges nye svarteste kapittel i historien.